Hu hei hvor det går……her har livssituasjonen endret seg dramatisk på relativt kort tid. Vi har ligget i St.Johns og ventet på vær for å komme oss over Atlanteren men storm ute i havet og tidspress gjorde at vi til slutt bestemte oss for å legge igjen båten her.

Knut Erik har tidligere hatt dialog med Seaflex hjemme vedr. prosjektjobb i St.John i Canada men at det hele skulle komme på plass i løpet av 18 timer hadde ingen av oss forventet. Det forløp nesten slik; noen telefoner på onsdag kveld, litt motormekk torsdag morgen imens jeg gravde frem en skjorte som så noenlunde ok ut. Suse på jobbintervju rett oppe i veien for hvor båten lå fortøyd, få jobbtilbud på intervju, treffe meg på kafé, prate, ta en kaffe, bestemme oss og så seile 45nm til en annen havn. Under seilasen bestille flybilletter hjem for guttene og meg på søndag. Knut Erik begynner å jobbe på mandag og skal i teorien komme hjem om ca 1 måned.

For oss som har levd og reist så sakte det siste året så er det helt absurd å tenke på at det tar oss 12 timer å komme hjem, vi ville vanligvis seil ca 60 nautiske mil på denne tiden. Vi har til nå seilt i overkant av 10 000nm og besøkt 24 forskjellige land på denne turen. Jeg hadde planlagt å bruke Atlanterhavseilasen til kontemplasjon og ettertanke over siste års hendelser. I stedet er det pakking og en intens bespisning, for her ombord er det utrolig mye godsaker lagret for havkryss. Dessuten så skulle jeg skrive lange dype utfyllende reisebrev om det å være på reise, om utrolige opplevelser i Canada, brodert ferdig bunadskjorta, limt inn en hel haug i scrapboka, ryddet i bilder, sett ferdig de siste filmene, hørt opp lydbøkene, lest de siste uleste bøkene…….

Jeg får litt hetta og grugleder meg. Det var jo ikke slik vi skulle komme hjem, vi skulle jo værbitte stevne inn Oslofjorden i strålende sol med alle gjesteflaggene fra alle landene vi har vært i, vaiende i vind. Og gjerne blitt møtt av en armada av båter med venner og familie som møtte oss et sted ute i fjorden….ja, ja. Vi får heller lage en fest når hele familien er samlet igjen i slutten av august.

Misforstå ikke, jeg gleder meg utrolig til å komme hjem og til å treffe den fantastiske familien vår, alle de utrolige vennene våre og sist men ikke minst Unine, den fineste bikkja i verden.

Det har vært et opplevelsesrikt år og vi ville ikke under noen omstendigheter vært foruten. Avslutningen i mektige NovaScotia og NewFoundland legger på ingen måte noen demper på eventyrlysten. Her er det storslagen natur og mye vær. Vi har seilt blant sel og hval i alt fra tett tåke til strålende sol, og menneskene her er usedvanlig gjestfrie og hyggelige. Atle, vår venn og ”advokat au-pair” hjemmefra har vært om bord i 4 uker og reiser hjem samtidig med Eirill. Det har vært kjempehyggelig å ha ham om bord og ikke minst flott å få dele opplevelser med en god venn hjemmefra. Uheldigvis for Atle så ble det ikke overfart men vi er takknemlige for at familien hans har vært så rause å låne ham bort og han har satt noen nye seilrekorder underveis.

Nå får vi se hva fremtiden bringer. Båten blir liggende i Conception Bay ca 30 km fra St.John over vinteren. Kanskje seiler vi videre her til neste år, eller kanskje båten kommer hjem på dekk på en annen båt, hvem vet.

Tusen takk til alle dere der hjemme som har fulgt oss på hjemmesidene våre og for alle hilsener under veis, det har varmet. Takk til Peter og Jan som har bidratt med vær assistanse og hjemmeside. Takk til pappa Eigill som har vært det beste ”bakkepersonell” man kan tenke seg å ha hjemme. Takk til Tone som har passet kaninen og Rigmor som har passet Unine.

Og ikke minst takk til alle dere vi har truffet underveis som har bidratt til å gjøre dette til det eventyret det har vært. 

På gjensyn…..