USA – den nye verden

Å komme til USA var litt av et kultursjokk. Etter 2 døgn i sjøen med motorseiling var første havn vi ankom West Palm Beach i Florida som er det rikeste området i USA. Utrolig å se høye skyskrapere i horisonten ved innseilingen. Fra øde øy liv i Bahamas var det med store øyne vi tok inn alle inntrykkene. Store biler, store mennesker og store villaer tett i tett. Det var så vi nesten ventet på at DonJohnson fra MiamiVice skulle komme skliende i en fet bil…..

Etter et par dagers avklimatisering bar det videre nordover. Vi var litt etter ”skjema” og Christiania lå foran i løypa så det var det bare å stå på. Værmeldingene tilrådet ikke til havseilas, da er Intercoastal Waterways et kanalsystem som går oppover hele østkysten, et supert alternativ. Ikke minst en utrolig fin måte å se litt imens man er underveis. Kanalen varierer i bredde og i natur. Tidvis går den nærmest gjennom hagene til folk og andre ganger går den langt ute i øde villmarken med et yrende fugle- og dyreliv. Storker, ørner, alligatorer, sel, delfiner og manatees.

Manatees, også kalt sjøku, minner om en blanding av sel og sjøløve og er det største pattedyret i verden i forhold til hjernekapasitet. De gjør ikke en katt fortred, bare ruller rundt i vannet og spiser litt gress i ny og ne. Veldig søte. ( tja …ikke helt ulik Eirill sin hund…. captain remarks)

Cape Canaveral ble neste stopp for å besøke Kennedy Space Senter. Der traff vi en utrolig hyggelig dame, Linda som stilte opp som sjøfør slik at vi kom oss rundt. Ikke bare på space senteret men også for å få handlet sårt tiltrengt mat.  Hun tok oss til en, i hennes øyne, liten matbutikk. For oss er det den største vi noensinne har vært i og for Eirill som fortsatt er glad i å handle mat, var det et eventyr.

Fra Cape Canaveral bar det videre etter pit-stopp prinsippet dvs. trekke anker i grålysningen og slippe anker i det mørket falt på. Noen dager værfast i vakre Fernandina, en 18 timer stopp i Charleston som er vakkert restaurert og som byr på skikkelig sørstatstemning. Så bar det ut i havet noen døgn hvor vi feiret 17 mai, så inn i ICW ved Beaufort, med en stopp i Coinjock ”inthemiddleofnowhere”, hvor vi feiret Knut Eriks bursdag. Bortsett fra dette var vi underveis hele veien opp til Norfolk hvor det ble et gledelig gjensyn med Christiania som vi ikke har sett siden slutten av februar. Det ble ingen hvile av denne grunn. Været tilsa avreise tidlig neste morgen mot NewYork så det var bare å stå på med nye 2 døgn med havseilas.

New York……New York

Vår planlagte morgeninnseiling til verdens metropolen ble dramatisk. Kl 02.00 så kom tåka, og den var tett. Så tett at det ikke var sikt overhodet. Christiania som lå noen meter bak oss forsvant og alt vi hørte var motordur og en og annen bjelle fra bøyene. Det er vanskelig å beskrive følelsen av å kjøre inn i et teppe av bomull uten noen sikt, men god er den ikke. En titt på AIS’en fortalte om det komplette kaos av skip i innseiling til NY så det var bare å holde seg unna og forsøke å finne et sted å slippe ankeret og vente til det gikk over. På utsiden av Sandy Hook fant vi et passende sted som etter konferering med US Coastguard var passe trygt å ligge og vente. De var usedvanlig hjelpsomme og ringte oss med jevne mellomrom for å holde oss oppdatert på situasjonen som gikk fra ille til verre. Ikke bare tåke men nå også med ”thunderstorms heading straight towards you”. Vi lå utaskjærs, eksponeret for bølger og vind så det var bare å lette anker å begi seg mot NY. Det ble en hefting innseiling på radar med null sikt, ekstremt mye trafikk og lyn og torden samtidig.

New York var fantastisk utrolig gøy!!!